Trouble for darwinismen -Del 1

(oppsamlet fra 'info-krever-intelligens.info/blogg' om emnet. Opprinnelig hentet fra: 'Darwin 200 år'; 'Guds bøddel', 'Darwins doubt', 'Signature in the cell'..)

Den fossile lagserie

Noen biologer har hevdet at en måte å fastsette evolusjonære avstamningsforhold på, er å spore likhetene i to eller flere organismer via en ubrutt kjede av fossile organismer, tilbake til sitt fossile opphav. Uheldigvis er det å sammenligne fossiler ikke mindre vanskelig enn å sammenligne levende prøveeksemplarer. Sokal og Sneath skrev i 1963: "Selv om det er fossilmateriale tilgjengelig, må dette materiale først fortolkes" ved sammenlikning av ensartede trekk. Ethvert forsøk på å dra slutninger om fossilenes evolusjonære slektskap som bygger på homologi som begrunnelse for felles avstamning " fanger oss hurtig inn i et nett av sirkelslutninger som det er umulig å unnslippe."
Faktisk er det vanskeligere å utlede evolusjonært slektskap ut fra den fossile lagserie enn fra levende organismer, fordi fossilhistorien er fragmentarisk, og fossilene ikke har bevart alle relevante trekk. Biologen Bruce Yong skrev i 1993: "Hvis fossiler overhodet er noe, så er de i hvert fall av mindre verdi når man skal fastslå homologe forhold, ettersom de normalt omfatter langt færre egenskaper enn levende organismer."

Men selv om den fossile lagserie hadde vært fullstendig, og den hadde bevart alle ønskede egenskaper, ville den likevel ikke godtgjøre at homologi skyldes et felles opphav. Det finnes andre forklaringer enn nedarving ved tilpasning på morfologiske likheter. De fleste biologer før Darwin ville ha forklart slike likheter med felles design eller skapelse. Fossilmaterialet er forenlig med begge forklaringer. En enkel oppstilling av former som ligner hverandre, gir ikke en forklaring på opphavet i seg selv. Det kreves en mekanisme som kan forklare slike likheter. Forklaringer som "nedstamning og tilpasning" er bare ord, om de ikke kan kobles mot faktiske biologiske prosesser.

Den kambriske eksplosjon

I Afrika og Australia har geologer rapportert om sedimentbergarter som er over tre milliarder år gamle og inneholder fossiler fra éncellede organismer. En har funnet litt yngre sedimentbergarter, som inneholder fossile 'stromatolitter', lagdelte puteformede strukturer av fotosyntetiske bakteriesamfunn. Det er funnet spesielle flercellede organismer tidligere enn Kambrium, først funnet i Ediacara Hills i Syd-Australia, men senere flere steder. Noen paleontologer hevder at Ediacara-fossilene er forfedre til dyr som senere oppsto i Kambrium. Andre hevder at de er så ulike at de bør plasseres i sitt eget rike.

Like før Kambrium er det også funnet to tegn til på forekomster av flercellede dyr: Det ene er Small Shelley Fauna (SSF), oversatt småskalldyrs-fauna. SSF er små, forsynt med skall og har de første forekomster av skjelettliknende deler, men ikke lik noen nålevende gruppe. Det andre er sporfossiler (gang og avtrykk) som tilsynelatende er laget av en flercellet orm. Men bortsett fra sistnevnte finnes det ikke fossilmateriale som forbinder dyr fra Kambrium med organismer som går forut for dem. Den nå veldokumenterte prekambriske fossilhistorie stiller ikke med noe som kan ligne på Darwins lange historie om gradvis oppsplitting.

I løpet av 1980-årene skjedde det noe som gjorde at noen forskere fikk øynene opp for betydningen av dette. Da ble fossiler fra det tidligere funne Burgess Shale i Canada anlysert på ny. I tillegg ble det oppdaget to andre lokaliteter med fossiler i stil med Burgess Shale: Sirius passet på Nord-Grønland og Chengjiang i Sør-Kina. Fossilene fra Chengjiang syntes å være de eldste, fra Kambrium de også, og best bevarte. De omfatter hva som kan være de første virveldyr. Disse funn er blitt gjort av en anerkjent kinesisk paleontolog -Jun-Yuan Chen. ( Paleontolog: en som forsker på bergarter, dyre- og plante-fossiler). Da han besøkte USA for å forelese om funnene, påpekte han at 'opp-ned' mønsteret fra Kambrium motsier darwinismen. Dette ble ignorert av forskerne der, og kommentert av gjesten slik: 'I Kina må en gjerne kritisere Darwin, men ikke regjeringen. I USA må man gjerne kritisere regjeringen, men ikke Darwin.'

Perioden Kambrium ligger antagelig ca 550 millioner år tilbake i tid. Den betydelige forøkelsen av fossiler fant sted for ca 530 millioner år siden og varte fra 5 til høyst 10 millioner år. Det tilsvarer 1-2% av jordas levealder. Den kambriske eksplosjon gav opphav til de fleste av de dyrerekker som eksisterer i dag, foruten en del som er utdødde. I følge paleontologene James Valentine, Steanley Awramik, Phillip Signor og Peter Sadler, "er den fossile lagseries helt klart mest spektakulære fenomen, den plutselige oppdukking av oppsplitting i mange nålevende og utdødde rekker" ved Kambriums begynnelse. Mange dyrs legemsstrukturer, (som har gjort at de kan rubriseres i ulike rekker og klasser) "har først utviklet seg på dette tidspunkt, i en periode på høyst noen få millioner år". Valentine og kolleger nådde fram til den konklusjon at "den kambriske eksplosjon har vært enda mer abrupt og omfattende enn tidligere antatt".

En utfordring til Darwins teori

Det at dyre-rekkene og -klassene dukket opp så fort, i løpet av 5-10 milioner år, fullt ferdig utviklet -uten spor til den lange utviklingsperioden Darwin trengte, er en alvorlig utfordring for hans teori. Med Valentine og kollegers ord gir utviklingen i Kambrium i det store og hele å ha forløpt 'ovenfra og ned'. Ettersom de høyeste nivåene i det biologiske hierarki opptrer først i historien, kan vi si at den kambriske eksplosjon vender Darwins evolusjonstre på hodet. Ikke dessto mindre har evolusjonsbiologer villet overse dette faktum og sett etter måter å redde Darwins teori på.

Fossiler-en grupperer etter sine synspunkter:

Darwins tvil om fossilfunn i Cambrium er forsterket: Fossilene mangler, men i tillegg har vi et dyptgående problem med konstruksjons begrensinger. Problemet om å bygge en ny form for dyreliv, ved gradvis å endre et tett integrert system av genetiske komponenter og deres produkter infiltrert i hverandre. Ennå gjenstår mer formidable problemer for neo-Darwinismen 

Det har i århundrer vært foretatt utgravninger til hundrevis av millioner dollar for å 'bevise vår felles avstamning'. Det har vært foretatt en del funn, men uansett er de i gapene mellom funnene retningene strides. Hvert funn har en tendens til å bli tolket inn i den sammenheng en står i. Det gjelder både for evolusjonister og tilhengere av Intelligent Design (ID). Slik har det vært og kommer nok fortsatt til å være i hovedsak. Innimellom er det imidlertid eksempler på mennesker som lar seg styre av virkeligheten slik den framtrer, og lar det bestemme hvordan en tenker om tingene. Imidlertid er det slik at det systematisk mangler fossiler som bevitner overgangsformer mellom artene. Det så Darwin selv som en svakhet ved sin lære. Hans briljante samtidige kollega(Louis Agassiz) så det som at utviklingslæren 'forklarte vekk' fravær av bevis, heller enn ærlig forklare de som fantes. De funn som finnes viser at 20 av totalt 27 funne arter oppstår plutselig, nærmest som fossile 'kvantesprang' i Cambrisk periode. Cambrisk periode er like etter morgengry for oppståen av dyrisk liv. Hovedtyngden av den kambriske eksplosjon skjer innenfor 6 millioner år, ca 1,1 promille av jordas alder. Video: Evicence for Creation. Også når det gjelder fossiler, er det vår påstand at den ikke støtter evolusjonslæren.

Mellom aper og mennesker dukker det fortsatt opp forsøk på å fylle hull i fossilmaterialet, som ikke utgjør ett, men flere 'missing links'. Hver gang det gjøres et funn, ropes det ut om det over hele verden. Om det senere viser seg at funnet på ingen måte 'holdt hva det lovet', nevnes det så vidt -i beste fall. Det har vært mange slike saker angående menneskets opprinnelse. Mellom aper og mennesker dukker det fortsatt opp forsøk på å fylle hull i fossilmaterialet, som ikke utgjør ett, men flere 'missing links'.

ID introduserer en alternativ, årsaks-forklaring, som involverer en mental i stedet for en materialistisk årsak. ID synes faktisk bedre å forklare tilgjengelige data fra den kambriske fossil-eksplosjonen. Ut fra alt vi vet av erfaring om årsaker til informasjon, så er materialistiske forklaringer mindre effektive. Likevel kan det være vanskelig å vite hvordan en intelligent årsak handlet lang tid tilbake. Vi kan bare si at den intelligente årsak i arbeid, er ansvarlig for informasjonen i DNA og levende celler. Det har imidlertid alltid vært slike uløste problemer i vitenskapshistorien, og folk plasserer gjerne deres livsfilosofi 'i hullene'.

Faktum er at Darwins evolusjonstre ikke passer inn i det fossilmateriale vi har fra den kambriske eksplosjon, og det molekylære forskningsmateriale understøtter ikke et så enkelt mønster som et forgrenet tre.

Av alle evolusjonære ikoner er livets 'stamtre' det mest betydningsfulle, fordi nedstamning fra en felles forfader er selve fundamentet for Darwins teori. Likevel var Darwin klar over og forskerne har nylig bekreftet, at det eldste fossilmateriale vender opp ned på livets evolusjonære stamtre. For 10 år siden håpet evolusjonister at det molekylære forskningsmaterialet ville kunne redde treet, men nyere oppdagelser har fått det håpet til å rakne. Selv om ikke biologibøkene sier det, er Darwins evolusjonstre revet opp med roten. 'Livets mektige tre' (opprinnelig tegning finnes ikke i høyere oppløsning).

Da Darwin skrev 'Artenes Opprinnelse', var de eldste fossiler en kjente til fra den geologiske periode en kaller Kambrium. Perioden har fått navn etter klipper i Cambria i Wales (fig3-3). Men Kambriums sammensetning av fossiler passer ikke med Darwins teori. Kambrium begynner med en rekke fullt utviklede dyre-klasser og -rekker. Det biologiske hierarkis høyeste nivå er med andre ord til stede helt fra begynnelsen. Darwin var klar over dette, og anså det være en vesentlig vanskelighet for sin teori. Han forutsatte imidlertid at .."før de nederste lag i Kambrium var avsatt, var det lange perioder forløpt ..[i hvilke] verden har vrimlet med forskjellige levende vesener."

Han formodet at bergarter eldre enn Kambrium var i den grad forvandlet av trykk og temperatur at alle spor etter fossiler er blitt ødelagt. Og derfor 'ser det ut som' de store dyregruppene plutselig framtrer i Kambrium. Han forutsatte at den fortsatte jakt på fossiler i det minste ville kunne levere noe av det manglende forskningsmateriale. Siden da har ytterligere forskning avslørt mange fossilholdige lag eldre enn Kambrium. Det har ført til at vår forståelse av hva som skjedde før Kambrium er vesentlig bedre enn Darwins. Paleontologer har videre funnet bergarter fra Kambrium i Canada, Grønland og Kina, vedsiden av dybhavsboringer etter olje til havs..

Det rare er at denne voldsomt økende viten om kambriske og pre-kambriske fossiler snarere har forstørret enn forminsket Darwins problem. Mange paleontologer er i dag overbevist om at store dyregrupper faktisk har oppstått ganske plutselig i tidlig Kambrium. Fossilmaterialet står så sterkt og begivenheten er så dramatisk, at den i dag kalles den kambriske eksplosjon, eller 'biologiens big bang'.

Likevel trodde verken Huxley eller Darwin at levende aper er våre forfedre. 'Ape-til-menneske' ikonet er fra første stund en annen måte å servere materialistisk filosofi på. Illustrasjonenes utforming går forut for ethvert fossilt vitnesbyrd om 'forfar'-etterkommer-forhold. Og det lot seg nøye med hvilket som helst forhåndsværende forskningsresultat, i dette tilfelle med levende aper. Fossiler som senere ble funnet, ble puttet inn i dette på forhånd oppstilte skjema.

Huxley så neandertaleren som ferdig menneske. Men noen tiår senere hevder den franske paleontologen Marcelin Boule at neandertaleren ikke er et menneske, ikke en gang 'forfar' til mennesket, men som en utdødd sidegren på 'evolusjonstreet'. Denne oppfatningen spredte seg, selv om nyere peleoantropologer er overbevist om at Boule tok feil, med den følge at der ikke fantes fossile vitnesbyrd om menneskets opprinnelse, om en så vekk fra Neandertalene. Der kommer forøvrig flere ganger årlig nytt om neandertalene, med stadig sikre talsmenn på ulike standpunkter.

Vi skal se bort fra Piltdown-mannen, som ble framført som et bedrag i 1953, skjønt det er forbausende at en så ivrig omfavnet bedraget. Det kan ha å gjøre med at britene omfavnet funnet, i og med at en ønsket at 'verdens elste menneske skulle være britisk'. Flere menneskelike fossiler ble funnet i 1912, og ser ut til å være ekte. Men selv anerkjente fossiler om menneskets opprinnelse, har vanligvis vært så omstridte at den britiske antropologen John Napier omtalte dem som 'stridens knokler'. Men i følge Niles Eldredge og Ian Tattersall er det en 'myte at levende veseners evolusjonære historie primært er knyttet til å gjøre de rette funn. I så fall kunne en stole på at fortellingen om menneskets evolusjon skulle stå mere og mere klart, i takt med at menneskelignende fossilfunn kom for dagen. Men hvis det skjer noe, er det det motsatte.'
Som grunner for det, er i) at fossilmaterialet gir masse plass for fortolkning og ii) at den subjektivitet som banet veien for Piltdownmannen, fortsatt plager den forskning som har med begynnelsen å gjøre.

Til å begynne med var faktisk Darwins sterkeste motstandere paleontologer. Det dreiet som de manglende overgangsformene hos fossilene i forhold til dem han ventet å finne ut fra sin teori. Han skrev i 'Artenes opprinnelse': 'Antallet mellomliggende variasjonsformer som tidligere har eksistert på jorden, bør i sannhet være enormt.' ..Det er helt sikkert at geologien ikke avslører en sådan ..organisk kjede, og det er kanskje den mest innlysende og alvorligste innvending som kan fremføres mot min teori.'

Om ikke Darwin kunne nevne ett eneste eksempel på mellomformer i 1859, forventet han at de skulle dukke opp senere. Hva er resultatet nå? Paleontologen David Raup fra Field Museum of Natural History, som råder over en av de største samlinger fossiler i verden har uttalt: 'Vi befinner oss nu 120 år etter Darwin, og vår viten om fossilhistorien er blitt kraftig forøket. Vi står med en kvart million fossile arter, men situasjonen har ikke endret seg meget. Hva vi i dag vet om evolusjon, er at den stadig tegner seg overraskende rykkvis. Ironisk nok har vi ikke flere eksempler på evolusjonære overganger enn vi hadde på Darwins tid

Stephen Jay Gould har uttalt: 'At vi har funnet så ekstremt få overgangsformer i den fossile lagserie, er fortsatt paleontologenes forretningshemmelighet. Hans fagkollega i 80-årene, Niles Elderidge tilføyer: 'Når vi endelig ser en evolusjonær nyhet duke opp, skjer det normalt med et brak. Ofte er det uten noen håndfast form for bevis på at fossilene ikke har utviklet seg andre steder. Han kommer med en bemerkelsesverdig innrømmelse: 'Faktisk er det slik at vi paleontologer har sagt at livet historie understøtter (historien om gradvis adaptive tilpasninger), mens vi utmerket har vært klar over at den ikke gjør det.

Hva er det da fossilhistorien avslører? Gould har skrevet: De fleste arters historie omfattes av to forhold som er i loddrett motstrid med idéen at de skal ha utviklet seg gradvis. 
1. Stillstand. De fleste arter utviser ingen retningsbestemte endringer i løpet av deres livstid her på jorda. De dukker opp i den fossile lagserien stort sett med samme utssende som når de forsvinner igjen. Den morfologiske forandring er som regel begrenset og uten retning.
2. Plutselig tilsynekomst. Ikke på et eneste sted oppstår en art gradvis ved en stabil forandring av sine forfedre. De framtrer på scenen uten foregående tillp og 'fullt ferdige'.

Måten Gould og Eldredge ser den fosile lagserie, med korte perioder med hurtige forandringer og så lange perioder med stillstand, har fått dem til å fremsette en teori 'avbrutt likevekt' (punktuated equilibrium'). Som et eks. peker Gould i sin bestselger 'Wonderful Life' på hvordan alle de store taksonomiske rekker vi har i dag, samt noen utdødde, plutselig dukket opp i den såkalte Kambriske eksplosjon. Dette øker vanskelighetene for dem som vil argumentere for at mikroevolusjonære prosesser utgjør en tilstrekkelig motor for makroevolusjon.

Til tider har det vært strid mellom gradualismen i neo-darwinismen og den 'avbrutte likevekts' teorien. Gradualistene holder på at mikroevolusjonen over et visst tidsrom blir til makroevolusjon. Mens Eldredge holder dem for å være ganske blanke, hva paleontolgi gjelder. Hans argument er at selv om gradualistene gjør meget ut av å få fram hvordan genetisk informasjon er endret i årenes løp, så ender det med at slår seg til ro med at evolusjonshistorien er et resultat av det naturlige utvalgs arbeid med allerede tilgjengelig genetisk variasjon.

Sagt på en annen måte, lager de beregner over hva de kan obserere i nåtiden, og kjører så baklengs gjennom geologisk tid. Men slik simpel ekstrapolering duger simpelten ikke, sier Eldredge. Denne kjennelse fra sakkunnskapen, som er i så påfallende motstrid mot gjengse forestillinger om fossiller, støttes av Colin Patterson (FRS): 'Jeg vil ikke stikke noe under 

stolen: Det finnes ikke ét eneste sådant fossil (som brukes som 'forfar'eller overgangsform) hvormed man vil kunne lage et vanntett argument. Det er interessant i og med den såkalte urfuglen (Archæopteryx) befant seg i han varetekt på Natual History Museum.

I og med at Archæopteryx ofte nevnes som en overgangsform mellom krypdyr og fugler, er det viktig å skjelne begrepsmessig mellom mellomliggende former og overgangsformer. En mellomliggende form er hva ordet sier, en form som vil kunne plasseres mellom to av disse kriterier, A og B. Det behøver derimot ikke indikere at det kan påvises at den stammer fra A og er forfader til B. Hvis en hevder noe slikt, trenger en også kunne påvise en mekanisme som er egnet til denne oppgaven.

At bløtdeler som oftest er fraværende i fossilhistorien er paleontologene pinlig klar over. Likevel tror de ikke manglene i den fossile lagserie kan være hele forklaringen. James Valentine skriver i en større studie om opprinnelsen av systematikkens rekker at (On the Origin of Phyla): Mange av grenene på livstreet, store såvel som små, er kryptogene (kan ikke spores til forfedre). Det kan ikke bare tilskrives huller at noen familier, mange virvelløse ordener, alle virvelløse klasser og all rekker som omfatter flercellede dyr (metazoaniske) er kryptogene.

I følge forsker Paul Chien og hans kolleger i marin biologi, er det gjort funn av bløte kroppsdeler nær Chengjiang i Kina, som volder problemer: Hvis de prekambriske lag er i stand til å bevare bløtdeler, som embryoner, hvorfor inneholder de så ikke forstadier til dyr fra Kambrium? Om embryoner er bevart, er det ikke ennå mer sannsynlig at fullt utvokste, voksne dyr, også skulle være bli det?

For oss som ikke er eksperter på fossillhistorien, kan slike utsagn fra eksperter i det minste få oss til å skjønne at fossilene inneholder ikke det sterke argument for neodarwinismen -på makronivå, som en ofte hører. Når ledende forskere offentlig lufter bekymring om teoriens fundamentale aspekter, særlig knyttet til en tilbake-skriving fra nåtid til fortid.

Å sette enkeltfenomen som opphavet til nye dyrearter i samme vitenskapskategori som fullt observerbare fenomen, synes å være noe av en bommert. Ja, en kan faktisk lure om ikke en ubevisst frykt for guddommelig avtrykk i alminnelighet spiller en avgjørende rolle, og at materialistiske fordommer i særdeleshet er kommet til å hersker over (vitenskapelig) 'common sense'.

Hvor mye kan fossilene vise oss?

Fossilmaterialet står åpent for fortolkning fordi individuelle eksemplarer kan rekonstrueres på ulike måter, og fordi materialet ikke med sikkerhet kan si hvilke individer som er i slekt med hverandre, i såkalte 'forfar-etterkommer-forhold'. Et eks. på dette er det siste funnet, Ida.

Et berømte fossilt kranium, funnet i 1972 i nordlige Kenya, endret avgjørende utseende etter som hvordan overkjeven ble satt sammen med resten av kraniet. Hvis man holdt kjeven på en måte så det ut som noe, holdt en den på en annen måte som noe ganske annet. Når kunstere skal portrettere ut fra spinkelt fossilt materiale, på under ti knokler -som ofte forekommer, så spriker forestillingene enormt. 
Henry Gee, vitenskapelig sjefsskribent for Nature, sier: 'Intet fossil ligger nedgravd sammen med fødselsattesten (1999) og 'tidsintervallene som skiller fossilene er så enorme, at vi ikke kan uttale oss med bestemthet om deres mulige avstamnings-messige forhold. Og når vi kun er i besittelse av en fragmentarisk fossilhistorie i 'tidsdypet', er oppgaven praktisk talt umulig. Gee anser hvert fossil for å være 'et isolert punkt' som flyter omkring uten forbindelse med noe annet fossil. Det hele flyter rundt på et hav av hull. Han trekker fram at alt som skulle underbygge mennesket evolusjon mellom 5 og 10 millioner år tilbake, kan få plass i en skrivebordsskuff.

Så den tradisjonelle framstilling av menneskets evolusjon som fint tegnede slektstavler, er en helt og holdent menneskelig oppfinnelse, som er skapt etter forutsetningene og utformet så de passer med menneskets forutfattede meninger. Å ta en rekke fossiler og påstå at de representerer et nedstamingsforhold, har ikke mye med vitenskap å gjøre. Det er en påstand av samme validitet som en 'godnatt-historie'.. Men hvis det er slik at enkelt-fossiler lar seg føie inn etter så ulike tolkninger og evolusjonshistorien ikke lar seg rekonstruere ut fra den fossile lagserie, hvor kommer så fortellingene om menneskets evolusjon i fra?

Paleoantropologi - vitenskap eller myter?
Ved et møte i British Association for the Advancement of Science, stilte John Durant flg. spørsmål: 'Kunne det tenkes at teoriene om menneskets evolusjon -likesom primitive myter- virker selvforsterkende på de verdisystemer deres skapere har dannet, ved at de utgjør en historisk refleksjon av deres bilde av dem selv og det samfunn de lever i?'

Når paleoantropologer vil forklare hva som er foregått i menneskets evolusjon, anvender de fire hovedbegivenheter: i) Mennesket har beveget seg fra trærne ned på jorda ii)Det har blitt oppegående iii) Det har tilegnet seg intelligens og sprog iv) Det har utviklet teknologi og samfunn. Disse fire elementene går igjen i alle beretninger, selv om rekkefølgen kan variere etter fortellerens synspunkt. Paleoantropologen Misia Landau konkluderer at 'de temer en finner i nyere framstillinger av paleoantropologien, beveger seg langt ut over det som kan utledes av studiet av fossiler alene. Slik sett plasserer det en tung fortolkningsbyrde på den fossile lagserien. Det er en byrde som løftes ved plassering av fossiler i allerede eksisterende narrative strukturer. Paleoantropologer er med andre ord 'storytellers'. 
I 1996 erkjente museumsdirektør Ian Tattersall ved Amarican Museum of Natural History at modellene vi ser innen paleoantropologien i like høy grad kan bli resultat av vår ubevisste måte å tenke på, som en utledning av forskningsresultatet i seg selv. Geoffrey Clark, antropolog ved Arizona State University ga i 1997 uttrykk for: 'vi velger mellom ulike forskningskonklusjoner etter hva våre fordommer og forutfattede meninger måtte diktere oss. Clark hevdet at Paleoantropologien har vitenskapens struktur, men ikke dens substans.

 

Hva med genene?

Vi har tidligere omtalt en stor grad av likhet i genmaterialet mellom ulike dyr og også mellom mennesker og dyr. At det er en stor grad av likhet, behøver imidlertid ikke nødvendigvis bety at den ene har utviklet seg fra den andre. Genetisk sett er det større likhet mellom griser og mennesker enn mellom aper og mennesker. Forståelig nok vil ikke mange hevde at grisen er vår 'forfar' av den grunn.Sett fra vårt ståsted kan likheten sees som en indikasjon på en felles intelligent skaper. Hvor stor grad av likhet er det så?

Når en ser tall helt opp mot 99%, er det gitt ut fra en rekke forutsetninger, som i høy grad er avhengig av ståsted. Det spiller også inn her, om noen var i tvil. På kortform viser det seg at det bl.a. avhenger av om en tar hensyn til punktmutasjoner. Om en tar hensyn til slike, går en ned til ca 95, slik det evolusjonistiske National Academy of Science fant ut. 5% forskjell dekker over 150.000.000 DNA-baser. Men hele grunnlaget for regnestykket er viktigere. Hva skal en ta med i regnestykket?

Sjimpanser har 24 kromosompar, mennesker har 23 -skal det tas med i sammenligningen? I enden av hvert kromosom er det en sekvens av gjentagelser som kalles telomerer. De fyller omkring 10.000 baser hos mennesker, men 23.000 hos sjimpanser. Mens 18 av 23 kromosomer er temmelig like, er det ulikheter i kromosom 4,9 og 12. De finnes, men ligger i ulik rekkefølge, hvilket vi vet kan ha stor betydning i informasjonssammenheng. Evolusjonister gjetter på at de er byttet om på et tidspunkt, skal det regnes med? Det mannlige Y-kromosomet er mye forskjellig hos sjimpanser og mennesker. Selv om det er prosentvis lite, VET VI det har stor betydning. Vårt genom er betydelig lengre enn sjimpansers-tidligere regnet en med ca. Hva med de 200 millioner baser i forskjell. Skal de telles med? Introns som helt feilaktig er blitt kalt 'junk-DNA', er ikke protein-kodende sekvenser i DNA. Nyere forskning har funnet at minst 80% av dem utgjør stor betydning for kontroll over videre utvikling av embryo etc.

En har også utført andre målinger, ofte med selektert utvalg, der homologe sekvenser (går på kroppsbygning) ble sammenlignet. Da kom en ned i 92%. En måtte se bort fra introns og mutasjoner for å få det opp i 95%. Flere undersøkelser ble også gjort: Jeffrey P.Tomkins undersøkte i 2011 40 sjimpansers DNA sammenlignet med 4 menneskers. De brukte en utbredt metode til dette: såkalte BLASTN alogoritmer. Sekvenser fra sjimpanse ble da testet på forhånd og utvalgt fordi de hadde sekvenser felles med mennesket! Dermed blir graden av likhet for høy her i utgangspunktet. Men de 30 utførte eksperimentene ga et resultat som varierte mellom 86 og 89% likhet.  Som en konklusjon på sine undersøkelser skriver de da: 'Disse data bekrefter på spektakulær måte at de ofte oppnådde estimater på 98-99% likhet mellom menneske og sjimpanser, er komplett upresise' {Answers Research Journal 4(2011):233-241}

Endelig kommer at på langt nær alt ligger i genene. Det menneskelige genom rommer i underkant av 30.000 gener, men mennesket har ca 100.000 proteiner. De spiller i høy grad en viktig rolle i menneskekroppen. (Se mer om det i nyere blogg-innlegg om opprinnelse til info i DNA-et). Bare et slikt forhold som at genene kan slås av eller på, vil innebære utrolig mange 'uttrykksstadier'. En organisme med n gener, som hver enkelt kan befinne seg i stadiene 'uttrykt' eller 'ikke-uttrykt'. Da er det altså (2 opphøyd i n) ulike uttrykksstadier. Om nå to organismer A og M har h.h.vis 30.000 og 32.000 gener. Ja, så ville det være (2 opphøyd i 2000) ulike uttrykksstadier. En relativt liten forskjell i antall gener, vil i så fall kunne forklare den store forskjellen i fenotyper -de observerbare karakteristika: (Fenotypen angir, i videste forstand, de egenskaper et individ har. I genetisk sammenheng brukes fenotypen om de egenskapene som måles. 'frisk' og 'syk' kan f.eks. være to fenotyper knyttet til to genotyper. Ofte beskrives fenotypen med langt mer detaljerte målinger av egenskaper, f.eks. 'blå øyne' og 'grønne øyne', eller 'blodtype A' og 'blodtype B'. Men fenotypen kan også beskrives på molekylært nivå, f.eks. i form av aktiviteten til et enzym som kodes av et allel.).

I mer komplekse organismer, fins det en langt større vifte av molekylære maskiner de kan bygge opp og kontrollere. For eksempel kan genene være 'delvis uttrykt', som innebærer at de verken er helt tent eller helt 'avslått'. Disse kontrollmekanismene er i stand til å reagere på cellens aktuelle miljø, så miljøet bestemmer i hvilken grad et gen skal være tent eller slukket. Da kan en oppjustere kraftig antall ulike uttrykksformer som kan forekomme. Effekten av proteiner som bearbeider proteiner, gjør at en beveger seg opp i et hierarki av kraftig stigende kompleksitet. Endog de laveste nivåer er vanskelige å forstå.

 

Genetisk slektskap -en formidabel innvending

Om ikke før, så i alle fall nå, er vi kommet dithen hvor vi beskyldes for ikke å ta hensyn til den største og 'mest innlydende sannhet' mot ideen om at det skulle eksistere en grense for darwinistisk design. Vi står nemlig i dag med avanserte IT-baserte beregningsmetoder, som kan brukes til å sammenligne strukturen av DNA-sekvenser i et utvalg av organismer. Disse testene har funnet at det finnes en rekke overensstemmelser mellom genomene, som er bemerkelsesverdige: Lange DNA-tråder er nesten identiske i ulike organismer. Det hevdes at denne forskning som foregår helt uavhengig av fossilhistorien eller sammenlignende anatomi, uten skygge av tvil viser det intime slektskap som finnes alle levende vesener i mellom. Molekylærbiologiens triumf, hevdes det, utgjør det mest overbevisende argument for neo-darwinismen.

Men så må en skjelne litt: Det kommer an på øynene om ser, her også. Om det skulle være et genetisk slektskap er én ting. Å hevde at mutasjoner og naturlig utvalg er eneste mekanismer som er involvert i dette noe annet. Argumentene ovenfor, viser at det er mer enn naturlig seleksjon og mutasjoner innvolvert i dannelsen av denne genetiske nærheten. Etter oppdagelser i epigenetikken, er det f.eks. ikke 'bare' genens DNA, men også dens plassering som bestemmer dens funksjon. I følge Behe skal det noe mer enn tilfeldige mutasjoner, genetisk drift og naturlig uvalg til, og dette 'noe mer' er Input fra en designende intelligens.

På samme vis sier forsker i evolusjonær paleobiologi, Conway Morris, seg utilfreds med ultra-darwinsimens reduksjonistiske betraktninger. De har oppstilt et naturalistisk system, som i seg selv ikke har noe endegyldig formål, likevel lar de en viss form for hensikt (nå fram til tilnærmet samme genom) slippe inn bakdøra. Han sammenligner livet med sin evne til å navigere fram til de beste løsninger mer med en klarsynt navigatør, enn en blind urmaker. I en semere utgitt bok lyder Conway Morris sin dom over fenomenet konvergent evolusjon (evolusjon av strukturer som ligner hverandre, uten å være beslektet i darwinistisk mening), eks. vingen hos en fugl og en flaggermus: 'Ja, ettersom vår viten bryter nye grenser, vokse bare min forbløffelse'. Selv om 'den blinde urmaker' ikke vet han er på vei hjem, vet han det så likevel?

Resultatet av disse funn kan være det at evolusjonen er betydelig mindre tilfeldig enn man ellers skulle forvente. Videre, hvis det er grenser for evolusjon, som Behe og andre mener, så tyder mer og mer på at evolusjonens navigatør ikke består bare av tilfeldigheter og naturlig seleksjon. Men er så behovet for et Input av informasjon, tilbake til argumentet med 'gud i hullene' (gog)? Ikke ut fra et vitenskapelig synspunkt, hviss det er det man ender opp i med å følge sporene (evidensen). Til sammenligning er ikke talen om en ikke-observert designer mer uvitenskapelig enn ikke-observert makro-evolusjonære skritt. Det er i hvert fall tilfelle at 'evolusjon i hullene, er minst like vanlig som gud i hullene'.

For å oppsummere er påstanden om at en kan utlede ateisme av evolusjonsbiologien falsk. Den er falsk først og fremst av den logiske grunn at en ikke kan utlede en verdensanskuelse av en vitenskap. Dernest fordi de vitenskapelige framskritt siden Darwin ikke støtter tanken om at tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon sammen med genetisk drift, støtter livets oppståen og rike variasjon. At de kan være grunn til stor variasjon er dokumentert, men dens ressurser er begrenset. Det synes være grenser for evolusjonen. Noen forskere som har 'vanskelig for å moderere seg', vil peke hen på naturens komplekse løsninger og det de ser som tegn på at et slags 'BioLogos' har vært på ferde.

 

Den ufattelige kompleksitet som preger levende systemer(organismer) og deres reguleringsmekanismer, bærer en designers sikre kjennetegn. De er alle sammen blitt gjort kjent for oss gjennom molekylærbiologien. Og i minst like stor grad er det finjusterte univers kjennetegnet med samme intelligens. Det er et univers som de biologiske mekanismer er avhengig av for å eksistere. Endelig har vi livets oppståen: Det er nå slik at den neodarwinistiske syntese forutsetter eksistensen av en replikerende organisme (mer om det senere).

Oversettelse og utvalg av tekst og bilder ved Asbjørn E. Lund